Wim Wenders har gått seg vill

På sørsiden av elva Elbe i Hamburg ligger Harburg. Tidligere bodde havnearbeiderne her. Senere kom innvandrerne. Og nå har kunstnerne startet en offensiv i den brokete bydelen, som ligger en kvarters kjøretur med tog fra sentrum i hansabyen.

I Wilstorfer Straße 71, vegg i vegg med tyrkiske kebabsjapper og portugiske barer, har Sammlung Falckenberg sin adresse. I det fire etasjers høye galleriet, som hører til det anerkjente museet for internasjonal kunst og fotografi i Hamburg – Deichtorhallen-, vises Wim Wenders utstilling «Places, strange and quiet» frem til 5. august i år.

Omkring 60 bilder i stort format henger over flere etasjer i galleriet, og sitater av Wim Wenders står skrevet på veggene, som korte forklaringer til nesten hvert fotografi.

Fra film til fotograf
Wim Wenders er først og fremst kjent som en stilsikker filmregissør med et godt grep om sine stemningsfulle bildekomposisjoner. Da «Paris, Texas» ble vist i Cannes i 1984 hentet filmen hjem Gullpalmen. Og da Wenders og musikerkompisen Ry Cooder dro til Cuba på 90-tallet resulterte det i den intense dokumentaren «Buena Vista Social Club» (1999). Senest i år var 3D-dokumentarfilmen hans «Pina» nominert til Oscar.

Wim Wenders ble født i Düsseldorf i 1945 og studerte medisin og filosofi på 60-tallet før han reiste til Paris for å prøve seg som maler. Etter ett år vendte han hjem til Tyskland for å studere film og fjernsyn i München. På 70-tallet ble han raskt en viktig aktør i kretsen rundt «New German Cinema» og på 80-tallet avanserte han til å bli kult på den internasjonale filmscenen. Det var på denne tiden at han oppdaget fotografi som et eget kunstmedium.

Centre Pompidou i Paris var de første til å utstille hans fotografier, tilbake i 1986. Utstillingen het
«Written in the West» og viste Wenders sine bilder i forbindelse med opptakene til den prisbelønte «Paris, Texas».

En reisende fotograf
Fotografiene som vises i Hamburg er derimot tatt i et langstrakt tidsrom mellom 1977 og 2011.
«Places, strange and quiet» samler bilder som alle har til felles at de har oppstått i forbindelse med Wim Wenders' reiser verden over, fra Sâo Paolo i Brasil til Onomichi i Japan.

Men det er ikke reiser i turistens ånd. I bildene som vises på Sammlung Falckenberg har Wim Wenders gjort alt for å komme så langt unna folk som overhodet mulig.

Han har oppsøkt forlatte bakgårder, døde landsbyer, ensomme ørkener og mørke tunneler.

«Når du reiser mye og når du elsker å bare rusle rundt og gå deg vill kan du ende opp på de merkeligste destinasjone. Jeg blir dratt i mot disse stedene. Allerede når jeg ser på et kart med navnene på fjell, landsbyer, elver eller landskapsformasjoner blir jeg nysgjerrig, så lenge jeg ikke kjenner dem fra før av og aldri har vært der», har Wim Wenders sagt.

Nysgjerrigheten ovenfor det fremmede gjenspeiles i bildene på utstillingen. I 2008 besøkte Wenders Armenia og et knippe bilder fra denne turen henger i Hamburg. Wenders beskriver hvordan han i timesvis satt ovenfor et forlatt og rustent pariserhjul som knirket da vinden beveget på det. Ett bilde viser pariserhjulet og et øde jorde i bakgrunnen, mens det andre bildet er tatt i motsatt retning og viser pariserhjulet med triste og forlatte sovjetblokker i bakgrunnen.

Wim Wenders er opptatt av å gi betrakteren «det hele bildet». Han ønsker å vise virkeligheten slik den er. I kommentarene som følger bildene forsøker fotografen å beskrive situasjonen rundt tilblivelsen av bildene; hva som skjedde før og etter at de ble tatt. Dette gir utstillingen en ekstra dimensjon, så lenge man forstår tysk. Kommentarene er dessverre ikke på engelsk.

Filosofiske betraktninger
Wim Wenders skriver i en lengre kommentar, som henger på utstillingen, at han som filmregissør for lengst har omfavnet digital teknologi, men at han som fotograf fremdeles fastholder det analoge. Han er opptatt av det unike i fotografiet, uansett om bildene er gode eller dårlige.

Wenders skriver at han ikke ønsker å bli forstyrret av digital teknologi når han tar bilder. Han vil gå i dialog med omgivelsene sine uten å vite hvordan det endelige resultatet kommer til å bli.

«Det er ikke nostalgi», fastholder han.

«Men en ekte lyst til å oppleve virkeligheten og et arbeid i mot at den (virkeligheten) forsvinner».

Flere steder i løpet av utstillingen går Wim Wenders også i dialog med fotografiet. I Armenia kommer han over en gravgård hvor ansiktene til de døde er hugget inn i stein. Her skriver han:

«På et vis ble jeg ille til mote over det armenske håndverket og tradisjonen med å hugge de døde inn i stein. Denne følelsen av at ingenting kan ødelegges passet ikke inn i fotografiets rike».

Flaggermus og graffiti
Som en omsorgsfull forteller ønsker Wim Wenders å dra betrakteren inn i sitt bildeunivers. Ved siden av bildet «Dinosaur and Family», tatt i Kalifornia i 1983, skriver han at et fotografi alltid oppleves annerledes for hver gang man ser på det:

Han påpeker at man etter å ha sett på bildet to ganger kanskje bemerker at faren har lagt armen sin rundt sønnen og at moren venter i bilen mens hun leser. Og at du etter tredje gang kanskje merker kveldslufta og summinga fra motorveien.

«Dinosaur and Family» er et sjeldent unntak av bilder med mennesker på utstillingen.

I et intervju med Die Zeit i 2011 fortalte Wenders at han snakker mye med de lokale når han er ute og reiser, men at han ikke er en portrettfotograf.

Men fotografen er lidenskapelig opptatt av sporene mennesker etterlater seg. I en mørk tunnel i Wuppertal i Tyskland fant han konturene av mennesker i 2011. Opprinnelig oppsøkte han tunnelen fordi han hadde hørt at det skulle bo en sjelden sort flaggermus der. I stedet for flaggermusene fant han en hel vegg med gatekunst av fargerike mennesker signert de berømte brasilianske graffititvillingene Os Gêmeos. Bildene av gatekunsten henger på utstillingen i Hamburg.

«Jeg har skjerpet sansene mine for steder som faller utenfor. Alle tar til høyre fordi det er der de interessante tingene er, mens jeg tar til venstre hvor det ikke er noen ting. Det må være en slags innebygd radar som ofte leder meg til steder som er merkelig stille, eller merkelig og stille».

Utstillingen «Places, strange and quiet» vises frem til 5. august på Sammlung Falckenberg i Hamburg Harburg.

Sammlung Falckenberg