Andrè Kertèsz - En poet med kamera

Kertèsz fotografiske karriere stekker seg gjennom sytti år og tre land. Årene i Paris fra 1925- 36 satte han for alvor sitt særegne merke på fotografiet, mange av hans ikoniske bilder ble til her. Selv om bildene hans i dag er kjent for de fleste, mener mange at han fremdeles ikke har fått full anerkjennelse for sitt bidrag til det fotografiske språket i det tyvende århundre.

”I never dokument, i always interpret with my pictures. This is the great difference between me and others… I interpret what i feel in a given moment. Not what i see, but what i feel ” ( Andrè Kertèsz)

Utstillingen følger Kertèsz kronologisk gjennom hele hans virke, kaster lys over noen mer ukjente sider, og rommer imponerende tre hundre bilder. De fleste av bildene er periodiske print og kontaktkopier, mange kopiert av Kertèsz selv, og samlet inn fra et utall av samlere, museer og stiftelser.

Barndommen i Ungarn gav han en kjærlighet til landsbygda, til dyr og ikke minst menneskene rundt seg. Familien og særlig broren Jeno var ofte gjenstand for hans mange fotoeksperimenter. Andrè Kertèsz viste tidlig en uavhengighet og skilte seg radikalt ut fra pictorialismen som rådet da.

Som soldat i den Ungarske hæren under første verdenskrig, fotograferte han livet som soldat. Han fanget ikke de morbide og grusomme sidene ved krigen, men konsentrerte seg om å portrettere soldatene, og livet bak. En litt annen måte å dokumentere krigen på , og en mer ukjent side av Kertèsz arbeid.

Paris
Da han i 1925 slo seg ned i Paris utviklet han seg raskt til å bli en av de ledende avantgarde-fotografene. Med sine litt uvanlige motiver, utsnitt, sterke bruk av lys og skygge tilførte han en helt ny dimensjon til fotografiet. Han utrykker en poetisk stemning og nerve i bildene som skilte seg radikalt fra den rene dokumenterende stilen som for eksempel Eugène Atget hadde. Han likte å eksperimentere, blant annet med speil, noe som resulterte i den kjente serien ”Distortions”. Han lagde en periode Cartes Postales, små postkort som han delte ut og som ofte innehold en skjult melding til mottakeren i bildeform.

Han og konen Elisabeth vanket ofte sammen med andre Ungarere, mange kom til Paris. Her ble han en periode mentor for den litt yngre landsmannen Brassai, og oppmuntret han til å fotografere Paris om kvelden, noe som står igjen i fotohistorien.

Våren 1928 fikk Kertèsz muligheten til å vise sin egenart gjennom jobben for magasinet VU, redaktøren knyttet til seg frilansfotografer som skulle lage fotoreportasjer. Med Kertèsz' evne til å fange øyeblikket, og fortelle historien gjennom bilder, ble han en pioner innen sjangeren. Hans fotoreportasje fra munkeklosteret i Soligny ble hans store gjennombrudd, og gjennom årene i VU lagde han tretti fotoreportasjer. Mange av orginalutgavene til VU Magazine er utstilt sammen med orginalbildene brukt i reportasjene, noe som gir en fin innsikt i denne perioden.

New York
I 1936 ble Andrè Kertèsz nødt til å forlate Paris på grunn av nazistenes grep om Europa, og han emigrerte til USA. Livet i New York ble ikke den fortsettelsen på suksessen i Paris som han håpet på. I et helt annet miljø og med trangt arbeidsmarked, følte han seg misforstått, og klarte ikke å gjenskape magien fra Frankrike. Han sa i 1947 ja til en lukrativ, men lite interessant jobb for magasinet House and Garden. Der ble han til 1961 i noe han selv har omtalt som ”slavearbeid”.

Selv om han ikke fant seg helt til rette i New York og ikke fikk brukt sitt talent fullt ut, fortsatte han å jakte på fotografier. Han fotograferte byene han besøkte gjennom jobben for House and Garden, eller fra vinduet i leiligheten sin. Kertész bilder utstråler ofte en ensomhet, noe som bildet ” Lost cloud” understreker, en liten ensom hvit skydott ved siden av en enorm kald skyskraperfasade.

Da han pensjonerte seg våknet entusiasmen for livet og fotografiet, han startet arbeidet med å finne tilbake til sin fotografiske fortid. Han samlet trådene fra en lang karriere, holdt en rekke internasjonale utstillinger og fikk etter hvert en status og anerkjennelse han kunne leve med.

Elisabeth var sammen med ham store deler av livet, og ble festet til filmrullen i mange av hans mest kjente bilder. Etter at hun døde i 1977, førte det ham inn i en ny og litt uventet retning i fotografiet. Han var tynget av sorg, men allikevel klar for å prøve noe nytt, og han ble med i testingen av den nye Polaroid filmen SX-70. Direktøren for Polaroid var egentlig ganske skeptisk, siden Kertèsz aldri hadde brukt fargefilm før.

I en butikk fant han en liten glassskulptur som på en måte var personifiseringen av Elisabeth, og denne ble sammen med andre gjenstander, og ved hjelp av lyset fra vinduet i leiligheten, til de vakreste stilleben i fargepolaroid som en slags hyllest til Elisabeth. Her kommer også hans sterke forhold til skygge til syne igjen, og ikke minst følelsene som alltid var en drivkraft i bildene hans. Disse poetiske polaroidene ble hans siste arbeid før han døde i 1985, og vises i sin helhet på utstillingen.

”My photography is really a visual diary. It is very much a tool, to express and describe my life, the same way poets and writers describe their life experiences”. (Andrè Kertèsz)


Utstillingen vises på :
Jeu de Paume
1, Place de la Corcorde
75008 Paris
Metrostasjon Concorde
Vises til 6. februar 2011